Å finansiere murer og kirker med de første registrerte trekningene
Før lotterier tilhørte stater, tilhørte de byer. Denne siden følger trekningen fra gammel loddkasting til de kommunale lotteriene i Flandern og Holland på 1400-tallet, og videre til det genuesiske veddemålet som ga lotto sine nitti tall.
- ca. 400 f.Kr.
- 1. årh. f.Kr.
- 1445
- 1500s
- 1550
Loddkasting var en måte å avgjøre på, ikke en måte å skaffe penger på
De eldste skriftlige omtalene av å trekke lodd behandler tilfeldighet som en rettferdig måte å avgjøre et spørsmål på. Fjerde Mosebok beskriver hvordan landet Kanaan ble fordelt mellom stammene ved lodd, og evangeliene forteller om soldater som kastet lodd om en kappe under korsfestelsen. I klassisk Athen ble mange offentlige verv besatt ved loddtrekning, og byen brukte en innhakket steinanordning kalt kleroterion til å velge dommere tilfeldig blant borgere som hadde meldt seg. Rester av disse anordningene finnes fortsatt og vises på Museum of the Ancient Agora i Athen.
Roma tilførte ideen om premien. Velstående vertskap under Saturnalia delte ut gaver, kjent som apophoreta, ved å trekke brikker, og gjestene tok med seg det brikken angav. Suetonius beskriver hvordan Augustus nøt slike leker under middagene sine, og senere beretninger knytter keiseren til en offentlig trekning hvis inntekter gikk til reparasjoner i byen. Nero skal også ha delt ut premiebrikker under offentlige fester. Dette var uttrykk for generøsitet. Gjestene betalte ingenting, og verten forventet ingenting tilbake annet enn takknemlighet.
En historie som ofte gjentas i moderne bøker, sier at et spill som liknet keno ble spilt i Kina under Han-dynastiet og var med på å betale for Den kinesiske mur. Ingen samtidige dokumenter støtter påstanden, og historikere regner den som en senere legende. Vi nevner den fordi leserne spør om den, ikke fordi kildene bekrefter den.
Flamske og nederlandske byer gjorde trekningen til offentlig finansiering
På 1400-tallet sto byene i Lavlandene overfor et kjent problem. Murer, porter og diker trengte stadig vedlikehold, og nye skatter kunne skape uro. Et offentlig lotteri tilbød en annen vei. I stedet for å tvinge frem betaling inviterte byen til den, og den som kjøpte en lodd, tok en liten sjanse på en premie større enn innsatsen.
Det tidligste daterte eksemplet de fleste historikere siterer, kommer fra L'Écluse, havnen som nå heter Sluis, nær den belgiske grensen. Et kommunalt dokument datert 9. mai 1445 beskriver et lotteri som ble holdt for å finansiere byens murer og festningsverk. Byregnskaper fra Gent, Utrecht og Brugge inneholder beslektede referanser fra samme århundre, og noen nevner støtte til de fattige ved siden av byggearbeidene. Kildene forteller sjelden hvem som kjøpte lodd, men spennet i premiene tyder på at både kjøpmenn og vanlige husholdninger deltok.
Fremgangsmåten varierte, men et fast mønster går igjen. Kjøperne skrev navnet sitt, eller et kort motto, på en lapp, og alle lappene havnet i én beholder. En annen beholder inneholdt lapper merket med en premie, eller lapper som var blanke. Funksjonærene trakk én lapp fra hver samtidig, slik at hvert navn ble paret med et resultat foran vitner. Når tusenvis av lodd var solgt, kunne dette ta flere dager, og den offentlige opplesningen av resultatene ble en borgerlig begivenhet i seg selv.
Ordet peker selv tilbake til denne regionen. Det engelske «lottery» føres vanligvis tilbake til nederlandske loterij, bygget på lot, som betyr en andel eller en del tildelt av skjebnen. Den samme roten finnes i gammelengelsk hlot, og det er derfor vi fortsatt snakker om noens lodd i livet.
Sølv, tøy og kirkereparasjoner
Mange tidlige lotterier betalte ut i varer i stedet for mynt. Sølvtøy, billedvev og stoffruller står på premielistene, og de mest verdifulle gjenstandene ble ofte vist offentlig før trekningen for å lokke kjøpere. Dette ga mening i byer hvis rikdom kom fra klesindustrien. Det gjorde det også mulig for arrangørene å reklamere med en imponerende hovedpremie og samtidig holde kontantutgiftene under kontroll.
Religiøse og veldedige formål brukte samme verktøy. Lotterier i Lavlandene bidro til å finansiere sykehusarbeid og vedlikehold av kirkebygninger, og på 1500-tallet hadde praksisen spredt seg til byer i hele Det hellige romerske rike. Noen kjøpere festet korte rim eller motto til innleggene sine, og flere av disse versene er bevart i nederlandske arkiver. De gir et sjeldent innblikk i hva vanlige deltakere håpet på, og det var vanligvis noe beskjedent: en medgift, en gjeld som ble betalt, litt flaks.
Genovas veddemål om rådet ga lotto sine nitti tall
Italia utviklet en annen form. I Republikken Genova ble medlemmer av de styrende rådene delvis valgt ved å trekke navn, og borgerne begynte å satse på hvilke navn som ville komme opp. Historikere beskriver vanligvis en pulje på nitti kandidater, av hvilke fem ble trukket. Når valgene ikke var hyppige nok til å dekke etterspørselen etter veddemål, erstattet arrangørene navnene med tallene én til nitti, og veddemålene fortsatte uten noe valg i det hele tatt.
Dette er forfaren til den italienske lotto og til de mange spillene der fem tall trekkes fra nitti. Det skilte seg fra det flamske bylotteriet på én viktig måte. I Flandern kjøpte en kjøper en lodd mot en fast premieliste. I Genova valgte spilleren tall, og utbetalingen avhang av hvor mange som stemte, noe som gjorde arrangørens inntekter mindre forutsigbare. Myndigheter som senere tok i bruk den genovesiske modellen, måtte enten godta denne risikoen eller sette tak på utbetalingene. Firenze og Venezia kjørte premietrekninger med varer på samme århundre, så på 1550 sirkulerte begge former på den italienske halvøya.
Hva de første trekningene allerede inneholdt
Ved midten av 1500-tallet var de fleste trekkene ved det moderne lotteriet på plass: et offentlig formål oppgitt på forhånd, en andel holdt tilbake av arrangøren, en trekning foran vitner og en premieliste utformet for å virke generøs. Det byene manglet, var omfang. Lotteriene deres var sporadiske hendelser knyttet til ett enkelt prosjekt, og en by kunne gå år uten å holde et nytt.
Neste fase begynte da monarker så at den samme ordningen kunne tjene et helt kongerike. Denne overgangen, fra rådhuset til kongens statskasse, er temaet for vår side om kongelige og statlige lotterier. Leser du er interessert i hvordan det genovesiske spillet slo seg til i italienske bylivet, kan du fortsette med regionale tradisjoner.
Kilder til denne siden inkluderer C. L'Estrange Ewens Lotteries and Sweepstakes (1932), John Ashtons A History of English Lotteries (1893) for den europeiske bakgrunnen, publisert materiale fra Museum of the Ancient Agora om kleroterionen, Suetonius' Lives of the Caesars og arkivkataloger fra kommuner i Belgia og Nederland.
Denne siden beskriver historie. ZuvaNeonFormul selger ikke lodd og oppfordrer ikke til spill. Lotterier er forbeholdt voksne, og aldersgrensene varierer fra land til land.