Lotto, Keno og Loterías etter region
Den samme grunnideen tok ulike former etter hvor den slo rot. Denne siden sammenligner regionale tradisjoner: det italienske lottoet med sine byhjul, kenos vei fra kinesiske tegn til tall fra Nevada, Spanias og Latin-Amerikas loterías, Irish Sweepstake, Japans takarakuji og lotterifinansierte landemerker i Australia.
- 1763
- 1770
- 1916
- 1930
- 1931
- 1945
- 1957
Italia beholdt det genovesiske spillet og ga hver by sitt eget hjul
Det italienske lottoet stammer direkte fra det genovesiske veddemålet på kommunevalg. Etter hvert som spillet spredte seg over halvøya, ble det holdt separate trekninger i ulike byer, og etter samlingen organiserte staten spillet rundt et sett med bybjul, eller ruote, der hvert hjul har sin egen trekning av fem tall fra nitti. I dag er hjulene Bari, Cagliari, Firenze, Genova, Milano, Napoli, Palermo, Roma, Torino og Venezia, og et nasjonalt hjul ble lagt til på 2000-tallet. En spiller kan satse på ett enkelt hjul eller på alle.
Napoli utviklet et bemerkelsesverdig følgeskap til spillet, smorfia, en tradisjonell drømmeordbok som knytter drømmer, personer og hendelser til tallene én til nitti. Den som drømte om en bestemt gjenstand, kunne slå den opp og spille det tilhørende tallet. Smorfia er folketro, ikke en metode, og ingen bok kan endre oddsene i en trekning, men den viser hvor dypt spillet har satt seg i hverdagskulturen. Julespillet tombola, som spilles hjemme med kort og nitti nummererte brikker, vokste frem av samme tradisjon og er en nær slektning av bingo.
Keno reiste fra kinesiske tegn til amerikanske tall
Kenos dokumenterte historie er kortere enn legenden. I Sør-Kina var et lotteri med skrevne tegn, ofte kalt det hvite duebilletten fordi resultatene skal ha blitt fraktet til avsidesliggende landsbyer med due, populært allerede på 1800-tallet. Spillerne merket tegn på et ark, og arrangøren trakk et sett av dem. Kinesiske arbeidere som kom til Det amerikanske vesten på 1800-tallet, tok spillet med seg.
I USA ble tegnene erstattet av tallene én til åtti, med tjue trukket i hvert spill. En tid ble spillet presentert som «racehorse keno», der hvert tall var knyttet til en hests navn, for å komme utenom lover som behandlet lotterier og veddemål på hesteveddeløp ulikt. Da Nevada legaliserte de fleste former for pengespill i 1931, ble keno et kasinospill. Mange statlige lotterier driver nå sitt eget keno med trekninger hvert par minutt, vanligvis produsert av en tilfeldighetsgenerator i stedet for kuler.
Loterías i Spania og Latin-Amerika foretrakk trykte billetter og delte premier
Den spanske tradisjonen hviler på trykte billetter i stedet for valgte tall. En billett til julelotteriet deles i tiendedeler, kalt décimos, og familier, kontorer og klubber deler gjerne et nummer, slik at en stor premie kan fordeles over en hel arbeidsplass eller landsby. Trekningen 22. desember sendes på radio, og tallene synges av elever fra Colegio de San Ildefonso, som tar kuler fra to store kuleformede trommer: én for billettnumrene og én for premiene. Lesere av siden om opphavet vil kjenne igjen paret av beholdere fra Lavlandene på 1400-tallet.
Spanske kolonimyndigheter tok lotteriet med seg til Amerika. I New Spain ble et kongelig lotteri etablert i 1770, og dets etterfølger, Mexicos Lotería Nacional, driver fortsatt trekninger der overskuddet er øremerket offentlig støtte. Mexico ga også ordet til noe helt annet: lotería, bildekortspillet som spilles med brett og en kortstokk med bilder som el gallo, la dama og la sirena. Til tross for navnet er det et bingoaktig familiespill, og bildene dukker ofte opp i meksikansk folkekunst.
Sweepstakes, takarakuji og lotterifinansierte landemerker
Irland skapte et av det tjuende århundrets mest solgte trekninger. Irish Hospitals' Sweepstake, drevet fra 1930 til 1987, knyttet billettnumrene til hester i store løp og samlet inn penger til irske sykehus. Billettene nådde langt utover Irland, også til land der de var ulovlige, noe som gjorde sweepstaken til en kilde til diplomatisk friksjon like mye som til sykehusfinansiering.
I Japan stammer den moderne takarakuji fra 1945, da regjeringen utstedte lotteribilletter for å skaffe penger i de vanskelige siste månedene av andre verdenskrig. Prefekturer og utpekte byer ble senere utstedere, og trekningene med stor premie ved årsskiftet er kjent for lange køer ved kjente billettutsalg. I Australia startet Queenslands Golden Casket i 1916 for å samle inn penger til hjemvendte soldater og deres familier, og i New South Wales bidro Opera House Lottery, lansert i 1957, til å betale for byggingen av Sydneys operahus.
Hva regionale forskjeller avslører
Når de regionale formene settes side om side, faller de i noen få familier. Billettlotteri-familien, fra Sluis til Madrid, selger forhåndsnummererte billetter mot en fast liste med premier. Tallspill-familien, fra Genova til Hamburg, lar spillerne velge tall og utbetaler etter antall treff. Keno hører til tallspill-familien, men trekkes langt oftere. Sweepstakes henter sine resultater fra en ytre hendelse, vanligvis et hesteløp. Hver familie bærer med seg den juridiske og kulturelle historien til stedet som formet den.
Slike forskjeller betyr noe når man leser statistikk eller nyhetsreportasjer. En «nasjonal lotteri» kan bety én årlig billettrekning i ett land og en portefølje med daglige spill i et annet. Når dette arkivet sammenligner tradisjoner, oppgir det både formen og landet, slik at du kan se hva som faktisk ble solgt. For den moderne teknologien bak disse spillene, fortsett med kringkastingsepoken.
Kildene for denne siden inkluderer de publiserte historiene til Loterías y Apuestas del Estado og Mexicos Lotería Nacional, offentlig materiale fra Italias Agenzia delle Dogane e dei Monopoli om lotto, C. L'Estrange Ewens Lotteries and Sweepstakes (1932) og Sydney operahus' egen publiserte beretning om byggingen.
Denne siden beskriver historie. ZuvaNeonFormul selger ikke lodd og oppfordrer ikke til spill. Lotterier er forbeholdt voksne, og aldersgrensene varierer fra land til land.